Evaluering av fagopplæring i reindrift
Sámi Allaskuvla
Januar 2004
Innledning
I april 2002 startet de første 13 lærlinger med praktisk fagopplæring i reindrift. I desember samme år ble det tatt inn en lærling, og ytterligere seks lærlinger i august 2003. To av lærlingene har allerede avlagt fagprøve i reindrift. I Sør-Trøndelag fylke har man nylig gitt økonomisk støtte til opptak av ytterligere seks lærlinger. Pr. i dag er det 18 lærlinger under opplæring, 17 med støtte over reindriftsavtalen og en med støtte fra Sør-Trøndelag fylke. I tillegg kommer de seks som er i startgropen i Sør-Trøndelag. Opplæringskontoret i reindrift opplyser videre at det er søkere til opplæring i reindrift, som er villig til å gjennomføre den uten lønnsvederlag. Kontoret har søkt RUF om støtte til å dekke deres yrkesskadeforsikring og noen andre utgifter.
Opplæringskontoret i reindrift ble etablert etter et møte i 2002, der vedtekter ble vedtatt og styre valgt. Kontoret har stått for mye av det administrative og koordinerende arbeidet knyttet tilopplæringen, og har arbeidet med rekruttering av lærlinger og instruktører.
Foreliggende rapport med evaluering av lærlingeordningen i reindrift er gjort på oppdrag fra Norske Reindriftssamers Landsforbund. Evalueringen er foretatt med grunnlag med besøk hos eller annen kontakt med de fleste av lærlingene og instruktørene som startet med opplæringen i april 2003. Det er foretatt intervju av til sammen 23 personer. Dette arbeidet er gjort av Kristine Nystad og Mikkel Nils Sara ved Sámi Allaskuvla/Samisk Høgskole. Sistnevnte har også vært tilstede på et kurs som ble arrangert av Opplæringskontoret i reindrift. Der ble det informert om evalueringen. Det er holdt kontakt med Inger Anita Smuk i Opplæringskontoret i reindrift etter behov. Hun har bidratt med opplysninger og synspunkter, som har vært nyttige for evalueringsarbeidet. Rapporten er skrevet av Mikkel Nils Sara .
Arbeid og opplæring i tradisjonell reindrift
Reindrift representerer et bredt spekter av arbeidsoppgaver og kunnskapskrav. Hovedfokuset er rettet mot ivaretakelse av livdyrkapital og produksjonsavkastning, men i og rundt dette må reindriftsutøverne tenke igjennom og utføre mange gjøremål av svært ulik slag og av ulikt omfang. Dette spenner fra enkle, praktiske oppgaver via arbeid som forutsetter spesialisert ferdighet og øvelse og til langsiktige beslutninger som krever stor grad av økologisk, sosial og økonomisk innsikt. Bredden av arbeidsoppgaver og krav til kunnskap og ferdigheter går utover det en enkelt person rekker over og evner å gjøre. Løsningen på dette har vært og er en husholdsbasert arbeidsdeling. Arbeidsdelingsprinsippet har vært denne: En del av arbeidsoppgavene skal i prinsippet kunne utføres av alle, mens en annen del utføres utfra kjønnsbasert arbeidsdeling. I oppdragelse og opplæring av barn og unge har man hatt dette for øye. Videre vil det være slik at de med lengst og størst erfaring og de med lederroller innenfor hushold og siida påtar seg den typen ansvar og oppgaver, som mest har å gjøre med rammene og det langsiktige grunnlaget for alt det andre arbeidet. Det forannevnte utgjør hovedmønsteret, men innenfor dette er det rom for en viss personlig spesialisering og utforming av egen rolle i arbeidsfellesskapet utfra egne interesser og evner. Eksempelvis vil noen kunne være fokusert på hovedflokk og forholdene for denne, mens andre i større grad vil rette sin oppmerksomhet mot andre flokker og deltakelse i innsamling av rein som er kommet på avveie. Utformingen av egen rolle og arbeidshverdag kan i noen tilfeller også bryte med det kjønnsbaserte arbeidsdelingsmønsteret, enten ved å utvide, innskrenke eller fritt definere egne sine arbeidsoppgaver.
Frem til i dag har det samiske reindriftssamfunnet, dvs. familie- og siidafellesskapet, selv stått for all opplæring i tradisjonelle kunnskaper knyttet til reindriften. Innenfor reindriftssamfunnet har man følgelig alltid hatt et svært bevisst forhold til oppdragelse og opplæring i spesielt det som tar sikte på å forberede for opphold i til dels svært strenge naturomgivelser og livberging med grunnlag i de ressurser som reinen og reindriftsnære naturområder yter. Man har egne tradisjonelle kunnskaper og teorier om læring og opplæring, som nok kan avvike en god del fra øvrige næringer, bl.a. hva gjelder den vekt som legges på selvstendighet og egne vurderinger i læreprosessen. I den tradisjonelle driftsformen, da familiene fulgte hele den nomadiske syklusen, ble den nye generasjonen sosialisert inn i reindriften helt fra barnsben av og fikk en forholdsvis tidlig innføring og opplæring i de ulike arbeidsoppgavene. I den senere tid har de generelle samfunnsendringene, med en fastere familiebosetning og utvidet skolegang, endret på dette. Likevel bestreber de fleste familiene seg på å holde fast på tradisjonen med å la barn og unge være med og delta i reindriften, i den grad det lar seg gjøre i skoleferiene og forøvrig. Resultatet er at ved endt grunnskolegang har reindriftsungdom et visst kunnskaps- og ferdighetsmessig grunnlag å bygge videre på i opplæring i praktisk reindriftsutøvelse. Dette gjelder kanskje spesielt ungdom som søker seg til linje for naturbruk og reindrift på videregående skole, men til en viss grad også for reindriftsungdom som søker seg til andre linjer.
Læreplanen for opplæring i reindrift
Læreplanen for opplæring i reindrift (Sametinget 2001) er et forsøk på å utforme en helhetlig idav hva reindriftsfaget er eller innbefatter. En sentral forutsetning her er at læreplanen skal være ens for alle. Et slikt utgangspunkt er i uoverensstemmelse med det forholdet at reindrift i sin helhet overskrider det en enkelt utøver evner å rekke over med sine kunnskaper og ferdigheter, og kan også oppfattes å bryte med den kjønnsbaserte arbeidsfordelingen, som har vært en viktig side ved den tradisjonelle tilpasningen. En lik opplæring for alle kan en likevel tenke seg som noe som innbefatter kunnskapene, ferdighetene og arbeidsoppgavene som tradisjonelt har det vært det overlappende eller felles grunnlaget, dvs. de vurderinger, beslutninger og gjøremål alle er forventet å delta i og etterhvert tilegne seg en stadig dypere innsikt i.
Læreplanen, slik den er utformet, kan utvilsomt oppfattes å helle sterkt mot det som tradisjonelt har vært den mannlige rollen i reindrift. Dette har sammenheng, for det første, med at spesifikke typer mannsarbeid er nevnt konkret i planen, mens viktig kvinnearbeid ikke er like eksplisitt uttrykt. (Eksempelvis er selve slaktingen, og parteringen og stykkingen av kjøttet, mannsarbeid i streng tradisjonell forstand. Kvinnens arbeid var mer rettet mot innmat og skinn.) Det kan også ha sammenheng med at generelle samfunnsendringer og endringer i driftsform har ført til at en del av de tidligere fellesoppgaver nå er blitt og oppfattes som mer typisk mannsarbeid. Tidligere har tids- og avstandsmessige lange opphold borte fra familieboplassen vært sjeldnere eller for unntak å gjelde, men de har i så fall vært mer forenlige med de mannlige arbeidsforpliktelsene. Situasjonen for en stor del av reindriften er i dag at mesteparten av arbeidet med rein og flokk er å regne som slike lange opphold fra hjemmet, og forestås som regel av menn. Endelig kan oppfatningen av læreplanen som mannlig orientert, ha sammenheng med at instruktører ubevisst antar et mannlig perspektiv på de arbeidsoppgaver som forestår og utøves.
Med kravet om en mest mulig lik opplæring for alle, vil det ikke være urimelig at man overskrider deler av den tradisjonelle arbeidsdelingen, at eksempelvis kvinner forventes å kunne utføre slakting og vedlikehold av transportutstyr. Når noen av lærlingene har pekt på at læreplanen er dominert av tradisjonelle mannsoppgaver, er det mer med bekymring for at nødvendig arbeid, og oftest det som er utført av kvinner, faller utenfor. Sentralt i så henseende er egenproduksjonen av tradisjonelle klær og annet utstyr av skinn og øvrig materiale. Er man i ferd med å innføre en smalere forståelse av hva reindrift er? Vil dette føre til problemer og et svakere tilpasningsgrunnlag i neste omgang? Hovedinnvendingen mot å innføre duodjiemner i reindriftsopplæringen, vil kanskje være at det allerede finnes en egen duodjiopplæring på samme nivå. Spørsmålet er om denne vil dekke reindriftens behov, og hvilke nærings- og samfunnsmessige endringer en slik strengt delt opplæring vil føre med seg? I denne sammenheng synes det å være nødvendig at man drøfter noen nærings- og samfunnsmessige utviklingstrekk, og at man så avklarer noen spørsmål med hensyn til opplæringen i reindrift, som for eksempel: Forutsettes det at kunnskaper om produksjon av klær og utstyr til eget bruk ivaretas av reindriftssamfunnets egen uformelle opplæring? Eller forutsetter man at den typiske, selvstendige reindriftsenheten i fremtiden vil kjøpe inn alt av klær og utstyr til eget bruk fra andre, som for eksempel spesialiserte duodjiutøvere? Et viktig poeng i denne sammenheng er at det ikke bare dreier seg om produksjon av varer som har sin faste form, men også om utvikling og tilpasning av klær og utstyr til reindriften, fortrinnsvis med basis i eget eller lokalt materiale.
En av lærlingene har pekt på et av hovedmomentene som noe underlig. Dette skal kort drøftes her, og gjelder følgende (2c under 2.5):
Oassálastit miessemearkumis bagadallama bokte ja go ovttasbargá earáiguin, ja vejolaiemaid máhttit merket (Delta i kalvemerkingen ved beskrivelser og samarbeid med andre, og kanskje selv kunne utføre merking.)
Det anses som noe merkelig at det ikke stilles krav om at lærlingen selv skal kunne utføre og beherske merking. Det kan kommenteres med følgende: Det er selvsagt mulig å lære seg å beskrive og kjenne igjen øremerker og andre kjennemerker ved rein uavhengig av at man utfører merking. Det er mulig å lære seg det til et visst perfeksjonsnivå. Likevel er øremerking noe som reindriftsungdom læres opp til relativt tidlig. Selve snittingen er en forholdsvis enkel jobb, men vanskeligheten består i å få resultatet til å bli godt leselig på avstand, spesielt i forhold til andre merker som ligner. Etter at merkingen er foretatt får vedkommende ungdom selv studere resultatet på avstand, få andres kommentarer til det, og deretter korrigere sin måte å merke på. Etter gjentatt merking utvikles øremerket som en signatur. Det er ikke bare snittene, men i stor grad også den personlige måten å utforme disse på, som gjør merket lett gjenkjennelig for en selv og ens siidapartnere. Denne læreprosessen er svært viktig for den som selv har til hensikt å fortsette som aktiv reineier. For andre er den ikke viktig, og de vil heller ikke få den samme adgang til å foreta merking og utvikle egen merkemåte. Med hensyn til øremerking er det med andre ord en betydelig forskjell mellom lærling som har til hensikt å fortsette som aktiv reineier og lærling som ikke har det. Forskjellen i utgangspunktet gir ulikhet i opplæring.
Hva gjelder hovedmomentene generelt, er det store forskjeller mellom disse hva gjelder dybde og omfatning. Noen er forholdsvis enkle og konkrete. Dette kan være oppgaver som lagring av utstyr, men også arbeid som slakting er relativt enkelt og avgrenset. Hovedmomenter som er omfattende og mer krevende, er slike som beskrivelser av rein og særegenheter ved disse, beskrivelser av terreng og beskrivelser av økologiske sammenhenger. Det dreier seg om å observere og oppfatte kategorier av dyr og øvrig natur og naturfenomener, og å beherske terminologi og et spesialisert språk for å oppfatte og formidle et korrekt bilde av viktige sider ved varierende og stadig nye forhold som opptrer. Dette er hovedmomenter som mange av lærlingene, og også mange av instruktørene, anser som de vanskeligste å lære på kort tid. Det påpekes at endrede driftsforhold til en viss grad avgrenser mulighetene for å øve og fordype seg i denne typen kunnskaper, og at fordypning og perfeksjon i disse momentene i alle tilfeller krever erfaringsgrunnlag som strekker seg utover et fåtall år. Hva lærlingene for øvrig oppfatter som vanskelige emner og momenter, har sammenheng med personlig utgangspunkt eller ting som er spesielle for distriktet. I det første tilfellet kan det for eksempel dreie seg om å opparbeide tillit til egne vurderinger og beslutninger (der disse må gjøres på egenhånd). I det andre tilfellet kan det dreie seg om forholdet til forvaltning og det øvrige samfunn, med krav om redegjørelser og skriftlighet, eksempelvis i forbindelse med at det foreligger fare for tap av inntektsmulighet og beiteland. I alle de forannevnte tilfeller vil lærlingene i større eller mindre grad ha en følelse av utilstrekkelighet, med det ansvar de ser å ha for seg i fremtiden. Mye ved dette dreier seg imidlertid om kunnskaper og arbeid som er et videre samfunnsansvar, og som ikke kan forstås som krav knyttet til en opplæringsperiode.
I det forestående arbeidet med vurdering og revidering av læreplanen, vil det være naturlig å drøfte både planen som en helhetlig forståelse av hva reindrift er og de enkelte hovedmomenter i detalj, dvs. hvilket begrunnet innhold og hvilke avgrensninger disse har. Hva angår planen som helhet, må det avgjøres om man skal legge opp til fastlagte, ensartede opplegg, eller om man skal åpne for en viss valgfrihet i emner/hovedmomenter for deler av denne. I det siste tilfellet betyr det at man utfra erkjennelse av stor bredde i reindriftskunnskaper, åpner for en viss variasjon i fagemner. I det forestående arbeid med læreplanen, vil det være naturlig å åpne for meninger og råd også fra lærlinger (inklusive de som har avlagt fagprøve,) instruktører, Opplæringskontoret for reindrift og fagfolk med ansvar for grunnkurs i naturbruk og videregående kurs i reindrift. Det kan skje for eksempel gjennom å danne en referansegruppe.
Lærlingenes bakgrunn og ønsker med opplæringen
Med ett unntak har de intervjuede lærlingene formell utdanningsbakgrunn fra grunnkurs for naturbruk og videregående kurs i reindrift i den videregående skolen. En av lærlingene har gjennomført linje for allmennfag, og tar manglende fag under opplæringsperioden. Alle hører til reindriftsfamilier, og har således sin oppvekstbakgrunn i reindriften. Med det har lærlingene en relativt solid bakgrunn å bygge videre på. I utgangspunktet har de fleste utsikter til eller forhåpninger om å fortsette i reindriftsnæringen, og de har en plass i næringen enten ved å ha egen driftsenhet, ha utsikt til en snarlig overtakelse av driftsenhet eller ved å ha foreldre med egen driftsenhet. Begrunnelsen for ønsket om å gjennomføre opplæring og avlegge fagprøve i reindrift, er for de aller flestes vedkommende et ønske om å kunne lære mer og å få en formell dokumentasjon på kunnskapene. De fleste har også et ønske om eller er i det minste ikke avvisende til tanken om videreutdanning innen reindriftsfag på høyskole- og universitetsnivå, hvis slike tilbud gis. Svarene kan i sum tolkes dit hen at lærlingene først og fremst ser en stor verdi i det å ha kunnskaper og ferdigheter i praktisk reindrift, og ved å ha en formell attest på disse oppnår de også ønsket om å ha en mye større valgfrihet med hensyn til det videre livsløp.
Instruktørenes bakgrunn
For instruktørenes del kan sies at de jevnt over har en svak formell utdanningsbakgrunn, men står desto sterkere med hensyn til praktisk erfaring og også tradisjonell reindriftssamisk kunnskap. De har egen opplæring fra tradisjonelle reindriftssamiske hushold og siidaer, og har gjennom hele sitt voksne liv drevet med reindrift. Alle er driftsenhetsansvarlige, og er sentrale i reindriftsutøvelsen både i distrikt og i siida. Dette har betydning fordi arbeidsdeling og organisering av arbeid knyttet til flokk og fellesanlegg, i de fleste tilfeller synes å vise til driftsenhetens andel av forpliktelsene. Alle har eget familiehushold, noe som er viktig fordi husholdet er arena for andre typer arbeid, som arbeid med utstyr og produkter av rein. Alle instruktørene er menn, noe som i stor grad har sammenheng med samfunnsendringer som har ført til at det er de som har det daglige, permanente ansvaret for reinflokken. Slik vi vurderer det, dekker instruktørene godt de hovedmomenter som er i planen, men bidrar nok til en forskyvning av perspektiv på arbeid og kunnskap mot den mannlige siden. Dette er for så vidt også noe som noen av lærlingene har vært inne på.
Gjennomføringen av opplæringen
Reindrift er svært sesongavhengig, med store variasjoner i mengde og type av arbeid. Alt arbeid må innordnes reinens migrasjoner og bevegelser. Særlig hva angår arbeid med flokk er det reinen og naturforholdene for øvrig som er den drivende faktoren i arbeid og opplæring. Fordi det kan være store variasjoner fra år til år med hensyn vær og beite, kan man si at naturen også fastsetter agendaen for arbeidet og opplæringen. Er det gode beiteår, er det selvsagt ikke mulig å ha en praktisk tilnærming til hvordan man vurderer beiteforhold og kommer frem til akseptable løsninger i dårlige beiteår. De siste årene har det generelt vært lite snø tidlig på vinteren, utpregede forhold for vistta (reins renning etter sopp og mus) og tidlig snøsmelting på våren. Med dette må det settes fokus på å holde kontroll over flokk som beveger og sprer seg fort. Eksempelvis i mørketiden innebærer det mye kjøring i ulendt og til dels ukjent terreng, under forhold med lite lys eller fullstendig mørke, og kanskje dårlig og sikthemmende værforhold. I tillegg kommer at man har lite muligheter til søvn og hvile. Her settes både kjøretøy, kjøreferdigheter, konsentrasjonsevne, orienteringsevne og sporingsferdigheter på prøve, i langt større grad enn andre år.
Forannevnte forhold med variasjoner fra årstid til årstid og fra år til år er noe som instruktørene selvsagt er klar over, og som lærlingene legger merke til, også de mindre variasjonene. Opplegg og gjennomføring fra året før må modifiseres eller endres det påfølgende år. Hva gjelder læreplanen, må den gjennomgås i etterhånd. Denne gjennomgåelsen kan oppleves noe problematisk av lærlingen på grunn av de naturgitte variasjonene og det forhold at gjennomførte arbeid og læring har en annen struktur enn læreplanen. Man har vært innom flere hovedmomenter, men kun gjennom en eller noen få av flere mulige måter og innfallsvinkler. Man aner bredden og dybden i de enkelte hovedmomenter, og at det man har vært igjennom bare er en ufullstendig del av denne. Kan man likevel si at man har gjennomført disse delene av opplæringen? På den annen side bidrar gjennomgangen til å vise mangfoldet og omfanget av det arbeid og den læring man har vært igjennom. En lærling uttrykte det slik at læreplanen ikke endrer på selve arbeidet som må gjøres, men gjennomgåelsen av den får en til å se arbeid og læring som en ellers hadde tatt for gitt og ikke reflektert over som sådan. Tilnærmingen til reindrift gjennom både praktisk deltakelse og gjennomgåelse av læreplanens punkter, gir med andre ord en tvetydig følelse av både å kunne og ikke kunne. Dette representerer en viktig innsikt i kunnskap generelt og reindrift spesielt. De kunnskaper og ferdigheter en tilegner seg gjennom læreperioden, karakteriseres ofte slik: Et nødvendig grunnlag for å kunne arbeide selvstendig i praktisk reindrift, og et grunnlag å bygge videre erfaring og kunnskap på.
Andre typer arbeid og læring i reindrift er slike som kan planlegges med hensyn til tidsramme, opplegg og mål. Dette er først og fremst arbeidsoppgaver som vedlikehold og lagring av utstyr, oppgaver i tilknytning til arbeidsgjerder, slakting og ivaretakelse av slakteprodukter, og utnyttelse av øvrige naturressurser i tilknytning til reindrift. Til og med kjennskap til ofte forekommende reinmerker er noe som enkelte lærlinger karakteriserer som relativt enkelt, fordi merker eksisterer som et nokså fastlagt system og det gis hyppige anledninger til å praktisere kunnskapen. Dette er hovedmomenter som instruktører og lærlinger tydeligere kan fastslå som dekket.
Selvstendighet i læring og arbeidsutførelse er noe som understrekes som svært viktig av både instruktører og lærlinger, og som også er fremtredende i tradisjonell reindriftssamisk oppdragelse og opplæring. Arbeid utført etter instruksjoner, er noe som plasseres på et tidlig stadium i opplæringen. Viktigheten av evne til selvstendige vurderinger og valg er noe som følger av arbeidshverdagen, der gruppen av utøvere i forutsette og uforutsette situasjoner må fordele seg over tid, avstand og enkeltoppgaver og stole på at alle på sin kant eller gjennom sin arbeidsøkt foretar de riktige beslutninger. Lærlingene får rikelig med anledning til å praktisere det å være alene ute, og i etterkant diskuteres som regel arbeidsøkten. Denne del av opplæringen synes å være godt ivaretatt, nødvendig som den er. Det er heller slik at lærlingene, eller mange av dem, savner gjetersituasjoner med tilstedeværelse av eldre, for mer å lære og øve seg i eksakte beskrivelser av rein, terreng og øvrige forhold ved naturen som har betydning for reindriften.
Lærling i egen familievirksomhet og/eller egen siida, og deltakelse i eksterne prosjekter
I den tradisjonelle reindriften har hovedmønsteret gjennom tidene vært at opplæring i reindrift har skjedd innenfor egen familie og egen siida. Hovedansvaret for opplæringen har foreldrene hatt, men innenfor slekts- og siidafelleskapet har andre bidratt gjennom veiledning, diskusjoner og fortellinger. I andre tilfeller har de unge fått opplæring ved tjenesteforhold gjennom mange år, fortrinnsvis hos slektninger, men også hos andre.
De aller fleste av de første lærlingene i reindrift har da også valgt å gjennomføre opplæringen innenfor egen familie eller husholdssammenslutning, med en nær beslektet person som instruktør. De resterende lærlinger har valgt å gjennomføre opplæringen innenfor egen siida (og reinbeitedistrikt), men med en instruktør som ikke er beslektet eller hører til eget hushold. En av disse har i opplæringsperioden byttet til instruktør fra egen familie, fordi den opprinnelige instruktøren ikke fungerte etter forutsetningene.
Av alle anses opplæring innenfor egen husholdssammenslutning og spesielt innenfor egen siida som den mest hensiktsmessige og mest effektive opplæring. Det har sammenheng med følgende forhold: Noe av kunnskapene innenfor reindriften er selvsagt generelle og allmenne for all reindrift og noe for all samisk reindrift, men mye av kunnskapene er stedspesifikk, som ikke uten videre er overførbar til reindrift innenfor andre områder, distrikter eller siidaer. For en som enten har til hensikt eller som foreløpig forholder seg åpen til valget om å fortsette som reindriftsutøver, vil det være mest hensiktsmessig å gjennomføre opplæring der en i utgangspunktet har reindriftsrettigheter. Dessuten har lærlingene gjennom oppvekst i reindriften allerede ervervet seg visse grunnkunnskaper, kanskje spesielt om lokale stedsspesifikke forhold. Opplæring hjemme vil slik sett også vurderes som det beste, fordi man slipper å bry seg med elementære ting og kan konsentrere seg om emner på et mer avansert nivå.
Stedsspesifikke kunnskaper er først og fremst nær og detaljert kjennskap om viktige og navngitte terrengformasjoner. Disse kunnskapene er spesielt viktig for egen sikkerhet under ferdsel og arbeid på fjellet. Dernest er det viktig for kontroll over flokk at en for eksempel vet om passasjer, hindringer og reinens sedvanlige ruter gjennom det konkrete landskapet. Videre er det viktig å kjenne landskapet som et sosialt landskap, om ulike grupperingers tilstedeværelse, sedvanlige grenser mellom disse og for øvrig om de ulike gruppers tilpasning til hverandre. Også øremerkekunnskapen er for en stor del lokal.
Med hensyn til opplæring i egen siida, anføres det forhold at en også arbeider med egne rein (uansett om de er relativt lite i antall) som positivt for motivasjon og grundighet i arbeid. Videre er det også viktig at en som reineier har egne, uavhengige oppgaver med enkeltrein, og dermed også har større interesse av å legge merke til enkeltrein. Å ha instruktør i egen familie eller som nær nabo anses som spesielt fordelaktig fordi også fritid og opphold i hjemmet naturlig glir over i læresituasjon. Man snakker sammen om arbeid som er utført eller skal utføres, kommer inn på andre emner innen reindrift og er med som deltaker i informasjonsflommen som stadig går om dagligdagse og spesielle forhold ved egen flokk og andres flokker.
Det ser ut til at egenmotivasjon og ubegrenset adgang til diskusjoner og overveielser, gitt ved hjemmetilhørighet til familiehushold og siida, generelt gir en læretid som ligger betydelig over det timetall som tar utgangspunkt i normal arbeidsdag. Som nevnt har lærlingen allerede i utgangspunktet et visst grunnlag å starte fra. Hvilket kunnskapsresultat en kunne forvente seg uten at disse forutsetninger er tilstede, er vanskelig å i. Vi har ikke noen konkrete tilfeller å forholde oss til her. Instruktørene ser for seg at det ville vært en helt annen oppgave å stå for opplæring av en helt fremmed lærling, som ikke hsar annet grunnlag enn for eksempel videregående kurs 1 i reindriftsfag. Spørsmålet om språkkunnskaper er et annet spørsmål i denne forbindelsen. Introduksjonsfasen ville ta mye tid, og de ser ikke for seg at vedkommende vil kunne komme på et nivå der han eller hun vil kunne utføre reindriftsarbeid selvstendig og uten veiledende følge. Målet for det andre året, verdiskapning, ville mer eller mindre være utenfor rekkevidde. Men spørsmålet vil også kunne ha et annet svar, i alle fall sett fra et lærlingesynspunkt: Med forannevnte avvikende forutsetninger fra lærlingens side, vil antakelig også hensikten og målet med opplæringen være et annet. Det kan for eksempel være videreutdanning eller spesialisering innenfor reindriftsrelaterte emner, snarere enn det å kunne utøve reindrift selvstendig. Et slikt svar forutsetter imidlertid at det gis rom for en viss differensiering av opplæringen i likeverdige opplegg og mål for opplæringen.
Både lærlinger og instruktører sier at kortere opphold hos instruktør i andre distrikter eller områder kan være lærerikt. Det forutsetter imidlertid et godt praktisk og kunnskapsmessig grunnlag fra eget opplæringsdistrikt, for å kunne delta i større grad, og reflektere over likheter og forskjeller og bakgrunnen for disse. Det har også vært snakk om at instruktører kan bytte lærlinger i korte perioder, uten at det er blitt noe av det. Imidlertid har alle fall en av instruktørene sammen med sin lærling besøkt reindriftsutøvere som driver reindrift under andre forhold (Finland). Forøvrig synes det å være problematisk å få til besøk som gir en praktisk erfaring og større innsikt i andres reindrift, fordi arbeidet til grupper i ulike områder stort sett sammenfaller i tid. Vi har ved det foreliggende arbeidet ikke noe grunnlag for å kunne vurdere hvorvidt praktisk deltakelse i andres reindrift gir et tilstrekkelig utbytte sett i forhold til tid og ressurser det måtte kreve.
To av lærlingene har deltatt i reintelling på Svalbard, på oppdrag for Universitetet i Tromsø. Dette er et samarbeid mellom Opplæringskontoret i reindrift og universitetet. Selv om det ikke er reindrift på Svalbard, kan denne type oppdrag gi en erfaring med annen type rein i andre typer landskap. Det viktigste her er likevel at man er ute i feltet i samarbeid med vitenskapsfolk, og får en viss erfaring med og veiledning i vitenskapelige arbeidsmetoder. Planen er at de to lærlingene skal fortelle om prosjektet og sine erfaringer på neste treff der de andre lærlinger er tilstede. Det er planer om at dette samarbeidet med Universitetet i Tromsø skal fortsette, i alle fall til neste år.
Kurser for lærlinger og instruktører
Opplæringskontoret for reindrift har arrangert et kurs om rovdyr (2+2 dager), for instruktører og lærlinger. Disse sier å ha hatt et godt utbytte av kurset, og noen har også uttrykt ønske om flere kurser. Slaktekurs (slakteri) og jegerprøvekurs har vært nevnt som eksempler. Om kurser kan forøvrig sies at de også gir anledning til å treffe andre lærlinger og instruktører, og utveksle erfaringer. Opplæringskontoret i reindrift har hatt som mål å arrangere flere kurs etter lærlingenes og instruktørenes ønsker og behov, men har for tiden ikke midler for flere kurs.
Det må selvsagt vurderes nøye hvilke kurs som er hensiktsmessige eller påkrevde i den praktiske opplæringstiden. Som regel bør ikke generelle, teoretiske emner være gjenstand for kurs på dette tidspunktet. Behovet med hensyn til slike må være dekket med læreplan for grunnkurs og videregående kurs som gir opptak til den praktiske opplæringen.. Emner for egne kurs i den praktiske opplæringsperioden bør i utgangspunktet være slike som gir praktisk erfaring utover det som kan nås gjennom reindriftens arbeidshverdag, eller som forutsetter og bygger på lærlingers praktiske erfaring i reindrift. Kurs i svært dagsaktuelle emner, relatert til for eksempel økonomiske, økologiske, forvaltningsmessige og juridiske spørsmål, kan være nødvendige, for å ha et inntak til bedre å forstå og følge med i prosesser som griper inn i arbeidet i reindriften. Det bør imidlertid ikke brukes ressurser på kurs eller seminarer som regelmessig eller i det aktuelle tidsrommet tilbys av andre.
Rovdyrkurs er en type kurs som kan betraktes å forutsette en viss praktisk erfaring og/eller være et dagsaktuelt emne. En kan ha erfaringer i forkant som en forutsetning for aktiv deltakelse i kursopplæringen, og en arbeidshverdag i etterkant som krever innsikt i emnet. Det vil også være ulike innfallsvinkler til emnet: En side er forvaltningsperspektivet, og den kunnskap som gis fra den siden. Videre har man en konkret tilnærming, eksempelvis gitt ved kadaverobduksjon. Emnet kan også ses fra en jegers synspunkt. Endelig har man reingjetererfaringer og forøvrig tradisjonelle samiske kunnskaper om emnet, om eksempelvis forholdet mellom rein på beite og tilstedeværelse av rovdyr. Kunnskap om rovdyr kan være ulikt fordelt, også innenfor reindriftssamfunnet. Derfor kan det betraktes som viktig å tilby et slikt kurs.
For instruktørenes del står fylkene for etterutdanning i emner innenfor pedagogikk. Kurset består av en grunnmodul og en fordypningsdel, med en varighet på til sammen 8 dager. Det kreves at instruktørene gjennomfører kursene, og det er en måte å kvalitetssikre opplæringen i arbeidslivet. Kursene er felles for instruktører innen flere fagfelt. I starten var samisktalende instruktører samlet til et eget kurs, og deler av kurset ble tolket til samisk. Senere er ikke det gjennomført. På spørsmål om nytten av disse kursene, er reindriftsinstruktørene noe vage og generelle i sine svar. Svarene går ut på at det selvsagt er nyttig å dreie oppmerksomheten mot at en er lærer og mot ulike sider ved forholdet mellom instruktør og lærling. For fleres del dreier samtalen seg uvilkårlig over på det som instruktøren oppfatter som egen utilstrekkelighet, dvs. mangel på formell utdannelse og gode kunnskaper i norsk. Beskrivelser av egen tilstedeværelse på kursene tyder på at det meste av oppmerksomhet, tankevirksomhet og spørsmål må brukes på det å forstå hva som blir sagt og hva som menes med det og det begrepet. Det sier seg selv at man på det vis ikke oppnår en reell aktiv deltakelse og større grad av refleksjon over forhold ved egen hverdag som instruktør. Det burde være en rett for instruktørene å få tilbudt kurs på samisk, som for de flestes vedkommende er deres hverdagsspråk og fagspråk. Det er i dag også praktisk gjennomførbart å ha slike kurs med samisktalende forelesere og kursledere. Videre må man ha i tanke at læring og opplæring også representerer ideer og handlinger som er kulturelt betingede. Det dreier seg med andre ord også om rett til å utvikle seg og bygge videreutdanning på egen kulturbakgrunn og egne tradisjoner. Konkret betyr det å ha tilbud om kurs som er tilpasset samisk og reindriftssamisk virkelighet. Det må anses å være svært viktig for utvikling av opplæringen i reindrift at instruktørene får anledning sammen med andre å reflektere over spesielt reindriftssamisk opplæring og generelt bygge opplæringen på egne tradisjoner og metoder.
Opplæringskontoret i reindrift opplyser at de har ønsket og prøvd å argumentere for spesielt tilrettelagte kurs for samiske og spesielt reindriftssamiske instruktører. De har ikke fått gjennomslag for dette. Utgangspunktet synes å være at norskspråklige og kurs er det normale, og dermed at samisk språk og tilrettelegging for samiske forhold representerer ekstrakostnader.
Fagbrev i reindrift - hva innebærer det?
Det er mange reindriftsungdom som kanskje er skoletrøtte og/eller er usikre om de skal begynne i reindriften eller satse på noe annet. Mange er også i den situasjonen at de ikke har egen driftsenhet, men er delvis med i reindriftsarbeid. Noen blir også gående ledig uten å ha noen egentlig plan eller forestillinger om hvilken vei de skal velge i fremtiden. Dagens instruktører og lærlinger har ofte kontakt med ungdom og foreldre som er nysgjerrige på lærlingeordningen. Det er fortalt om tilfeller der utsikten til praktisk fagopplæring i reindrift har vært en direkte motivasjonsfaktor for å begynne på videregående skole. I denne sammenheng kan det nevnes at man i fjor opplevde en dramatisk økning i søkningen til linje for naturbruk og reindrift på Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino.
For de som har startet den praktiske opplæring, sies det å ha betydning at de nå har fått en definert plass og rolle i det daglige arbeidet, og dessuten en viss inntekt. For enkelte betyr opplæringsplanen og den økonomiske støtten at de gir mulighet til å delta i, lære og få prøvd reindrift i mer omfattende grad enn de ellers hadde hatt mulighet til. Lærlingene anser det som viktig at lærlingeordningen gir ungdom mulighet til å prøve reindrift, og å utsette valget hvorvidt en skal fortsette i reindriften. Samtidig har man en større valgfrihet etter opplæringsperioden og avlagt fagprøve. Viktig for dem er også at deltakelsen og kunnskapene i reindrift blir mer synliggjort og får høynet status, først og fremst utad i forhold til det øvrige samfunn.
Innenfor grunnkurs i naturbruk og videregående kurs i reindrift, er studentene en del ute i felten i reindriftssammenheng. Forholdet mellom disse feltopphold og praktisk opplæring i reindrift, blir av lærlingene beskrevet som forholdet mellom å være tilskuer og å være deltaker. Det er for dem klart at man først gjennom den praktiske opplæringen får den nærheten til reindriften som skal til for å beherske arbeidet og kunnskapene og ha et fullstendig bilde av hva reindrift dreier seg om. Det er den praktiske opplæringen som gir beherskelse av reindrift og muligheter til å vurdere egne evner i og trivsel med daglig reindriftsarbeid.
Etter hvert som flere gjennomfører fagopplæring i reindrift og avlegger fagprøve, vil de videre veivalgene i større grad fordeles over et videre spektrum. Noen vil gå tilbake til reindrift. Noen vil kunne gjennomføre korte studier innenfor høyere utdanning samtidig som de fortsetter i reindriften. Noen vil forsøke å søke andre, relevante jobber. Andre vil søke utdanningsretninger praktiske kunnskaper i reindrift vil være nyttige. Hva gjelder reindriftsrelaterte studier og forskning, er det Samisk Høgskole og Universitetet i Tromsø som har hovedansvaret. Disse arbeider nå med å etablere studier innenfor reindrift og arktisk landbruk, og har et håp om å rekruttere studenter som har fagbrev i reindrift. Ser man videre fremover i tid, er det et begrunnet håp om at man innenfor forvaltningsapparat og forskning vil ha flere fagfolk med opplæring og fagbrev i reindrift som et viktig kunnskapsgrunnlag.
Egenevaluering og fagprøve
Avleggelse av fagprøve er noe som nødvendigvis må legges inn i pågående reindriftsarbeid, for å få en virkelighetsnær testing og bredest mulig inntrykk av ferdigheter og kunnskaper. Innenfor denne rammen er det likevel nødvendig med visse fagprøvearrangement. Hvis det pågående arbeidet omfatter større grupper, eksempelvis store distrikter, kan det være vanskeligere å få en allmenn aksept av nødvendigheten av tilpasninger for å kunne gjennomføre fagprøven. Dette igjen kan bety at det må gjøres improvisasjoner, noe som ikke er til fordel for verken sensorer eller lærlinger. Fra lærlingens side anses det som viktig at en har en størst mulig klarhet i hvilke oppgaver det er som skal og kan gjennomføres. Mmuligheten for det anses som større i tilknytning til mindre grupper (siidaer, smådistrikter) og deres vilje og evne til å prioritere gjennomføringen av fagprøve. I dette ligger det en større trygghet for lærlingen.
For øvrig skjer det en egenvurdering underveis i opplæringen, der en opplæringsbok skal brukes. Det generelle inntrykket er at denne vurderingen hjelper til å strukturere opplæringen, men at det også kan være vanskelig å plassere og vurdere det en har gjennomført innenfor den strukturen som opplæringsboka representerer. Egenvurderingen og skriftlige rapporter må selvsagt ses i sammenheng med læreplanen og hvordan hovedmomentene er formulert der. Generelle og vage formuleringer innenfor emner som representerer vide og vanskelige kunnskapsområder, kan gjøre egenvurderingen vanskelig. Andre hovedmomenter er på sin side enklere å se omfanget av, og derav vil det være enklere å vurdere opplæringen for disses vedkommende. Egenvurdering og rapporteringsform må også gjennomgås i sammenheng med gjennomgang av læreplanen.
Avslutning
Innføring av lærlingeordning og fagbrev i reindrift oppfattes av lærlinger og instruktører som en anerkjennelse av de kunnskaper man har i reindrift. Reindriftskunnskaper representerer en viktig ressurs ved næringen. De danner grunnlaget for reindriftsnæringen. De er også et viktige for det øvrige samfunn med hensyn til kunnskap om natur og forvaltning av natur, kunnskap om sosiale forhold og forholdet mellom menneske og natur, ivaretakelse av tradisjonelle kunnskaper og utvikling av nye kunnskaper og ny innsikt. Slik sett kan fagbrev i reindrift være et kunnskapsgrunnlag som kan brukes utover det å drive reindrift, og stiller innehaveren i en friere valgsituasjon med hensyn til fremtidige veivalg.
For gjennomføringen av opplæringen har det vært viktig at reindriften har egne, sterke tradisjoner i opplæring. Lærlingeordningen har hatt betydning ved at det har åpnet en ny inngang til læring og opplæring i reindrift. Når lærlingene først er inne, har de en plass og en rolle som i og for seg ikke er fremmed eller ny. Arbeidet med rein representerer en strøm av forberedelser, gjennomføring og evaluering av arbeid. Slik sett er reinen og arbeidet med rein selv en drivende faktor i læring og opplæringen.
Opplæringskontoret for reindrift har spilt en viktig rolle i gjennomføringen av fagopplæring i reindrift. Det er klart behov for en tjeneste som koordinerer og effektiviserer opplæringen, bidrar med informasjon og hjelp gjennom de ulike faser i den, og tenker fremover med hensyn til kontinuitet og utvikling av fagopplæringen. Instruktørene sier selv at de har lite innsikt i det de kaller for papirarbeid, dvs. at de ikke har oversikt over alle formelle sider og saksbehandlingsrutiner i ulike saker, slik de burde ha. Erfaring tilsier imidlertid at selv om de hadde hatt slik innsikt, er arbeidet i reindriften i lange perioder såpass krevende at de ikke har tid og overskudd til å sette seg inn i ulike skriftlige fremstillinger og saker, og å holde oversikt over disse. Denne typen saker har en tendens til å hope seg opp hos en reindriftsutøver. Sett i denne sammenheng har Opplæringskontoret for reindrift vært en forutsetning for effektiv gjennomføring og utvikling av fagopplæringen. Kontoret har også stått for behovsvurdering og gjennomføring av kurs. Slike kurs er samtidig er viktige fellesarenaer for lærlinger og instruktører, med utveksling av erfaringer og uformelle diskusjoner utover det som er tema på kurset. Det er viktig i og med at de er spredt over store områder, og fordi mange har sitt daglige virke i små, avgrensede fagmiljøer.
Lærlingene har gitt uttrykk for at de er fornøyde med opplæringen, men er samtidig klare over at det i sentrale emneområder vil gjenstå mye å lære også etter endt opplæringsperiode.
Viktig arbeid som nå forestår, er gjennomgang og revidering av læreplanen. Her må en ta en beslutning om læreplanen skal være identisk for alle eller om man skal åpne for en større eller mindre differensiering, dvs. om de skal gis anledning til velge hovedmomenter inn og ut av planen, og hva disse hovedmomentene i så fall skalinneholde. I denne sammenheng må det drøftes om en for eksempel skal ta med tradisjonelt arbeid innenfor duodji eller nyere emner innenfor verdiskapning. De må også drøftes hvorvidt det er mulig å tilpasse opplegg etter lærlingens forutsetninger, med tanke på mulige tilfeller der lærling tas opp etter gjennomført grunnkurs og videregående kurs 1 i reindrift, men uten oppvekst og tidligere erfaring i reindrift, eller øvrig tilknytning til reindrift. Gode kunnskaper i samisk vil i alle fall være et nødvendig krav der samisk er fagspråket.
Alle mål og hovedmomenter må dessuten drøftes særskilt, særlig med tanke på å konkretisere innholdet i disse i større grad. I dette arbeidet er det viktig med deltakelse fra lærlinger, instruktører, Opplæringskontoret for reindrift og fagfolk fra videregående skole. Spørsmålene er hovedsakelig faglige, men kan delvis også være næringspolitiske (for eksempel: hva slags reindrift skal vi ha i fremtiden?) Derfor må deltakelse også fra reindriftsorganisasjoner side vurderes.
Videreutdanningen av instruktører er svært viktig, ikke bare for kvalitetssikringens del, men også for den daglige forming av opplæringen. Det må tilbys kurs på samisk, og for et best mulig resultat vil det også være viktig med kurs som har fokus på samisk og reindriftssamisk kultur og tradisjoner i tilknytning til oppdragelse og opplæring.
I evalueringsarbeidet har vi ikke vurdert de økonomiske sider ved opplæringen. Vi vet imidlertid at økonomien i de små familiebaserte virksomheter i reindriften ikke tillater ansettelser av folk i den daglige driften, annet enn i kanskje svært avgrensede perioder. Det er også betydelige utstyrs- og driftsutgifter knyttet til det å ha en person i virksomhet i driften. Det er antydet av noen instruktørene at dagens lønnsnivå og støtte kan være akseptabelt der opplæring gis i egen familievirksomhet, fordi det er visse fordeler og egeninteresser knyttet til det. For øvrige vil lønns-/støttenivået ikke være tilstrekkelig. De økonomiske sider ved opplæringen er noe som må vurderes særskilt. Sannsynligvis vil fagopplæring i egen families virksomhet være det vanlige i nærmeste fremtid, av økonomiske grunner og av grunner som er nevnt tidligere.
I sum kan sies at praktisk fagopplæring i reindrift har vært gjennomførbar med de forutsetninger som har vært tilstede i selve reindriften, og i organisering av og støttefunksjoner for opplæringen. Opplæringen er verdsatt av de som deltar i den. Fagopplæring i praktisk reindrift kan innarbeides som en fast ordning i den videregående utdanning.
|
|
|
